Problemstilling:
Prosjektarbeid som metode for tilpasset opplæring?
Grunnen til at vi valgte denne problemstillingen var på bakgrunn av at vi i praksisperioden var med på et lengre prosjektarbeid som omhandlet temaet kreativ skriving. Elevene skulle lage en fantasiplanet, skrive en fortelling om reisen til planeten, og tilslutt stille ut arbeidene på Åpen skole. Vi gjorde oss opp en mening om i hvor stor grad hver enkelt elev kommer fram under prosjektarbeidet. Det var interessant å se på prosjektarbeidet som metode for tilpasset opplæring.
Prosjektarbeid som metode for tilpasset opplæring?
Grunnen til at vi valgte denne problemstillingen var på bakgrunn av at vi i praksisperioden var med på et lengre prosjektarbeid som omhandlet temaet kreativ skriving. Elevene skulle lage en fantasiplanet, skrive en fortelling om reisen til planeten, og tilslutt stille ut arbeidene på Åpen skole. Vi gjorde oss opp en mening om i hvor stor grad hver enkelt elev kommer fram under prosjektarbeidet. Det var interessant å se på prosjektarbeidet som metode for tilpasset opplæring.
Tilpasset opplæring
I arbeidet med å formidle kunnskaper og oppdra elever må skolen må en stille krav til elevene. Men dette skal gjøres med skjønnsomhet. Ingen elever må stilles ovenfor krav som ligger over elevens yteevne. Undervisningen skal tvert imot tilpasses den enkelte elevs forutsetninger, både når det gjelder evner, følelser, utvikling og kulturell bakgrunn. Det vil si at ikke alle elever kan behandles likt. Tvert imot, skolen skal forskjellsbehandle elevene, men på en positiv måte. Dette stiller store krav til lærerens evne til å oppdage hva som er elevens behov, og til å finne arbeidsmåter og lærestoff som passer til eleven. Å lage individuelt tilpassede undervisningsopplegg når elevgruppen er stor og antall lærere per elev er lite, er kanskje en av de største utfordringer skolen står ovenfor i dag.
Prosjektarbeid
”Prosjektarbeid definerer vi som et pedagogisk arbeidsmønster hvor elever eller studenter – i samarbeid med lærere og/eller andre – utforsker og behandler ett eller flere problemer i sammenheng med de samfunnsforhold og den virkelighet de(t) forekommer i. Dette innebærer at arbeidet skal gi stadig sterkere opplevelse, dypere erkjennelse, og økt perspektiv, at problemene angripes og belyses fra forskjellige synsvinkler uanhengig av tradisjonelle faggrenser, og at valg av teorier, metoder og redskaper styres ut i fra de valgte problemer. Lærerens rolle er ikke bare å formidle kunnskaper, men også solidaritet med elevene å fungere som igangsetter, inspiratorer, grensesettere, veiledere og konsulenter. Arbeidet skal munne ut i et konkret produkt som kan være muntlig eller skriftlig rapport, eller som kan uttrykkes gjennom andre medier eller handlinger” (Imsen 2009).
Prosjektarbeidet på praksisskolen
I praksis var vi med på en type prosjektarbeid, kanskje nærmere temaarbeid, som gikk ut på kreativ skriving. Elevene hadde tidligere jobbet med universet og solsystemet, og lært seg mye fakta om dette. Nå var det fantasien som skulle tas i bruk. Elevene skulle lage sin egen planet. Under prosjektarbeidet skulle elevene praktisk utarbeide seg sin egen fanasiplanet ved hjelp av gips og ballonger, deretter male planeten og ut i fra dette skrive en fortelling med tittelen ”Da jeg reiste til planeten ...(navn på egen planet)”
Prosjektarbeid som metode for tilpassa opplæring?
Forskning
I de tidligere lærerplanene som Normalplanen av 1939 og til og med Reform 97 har forskere sett for lite av de arbeidsformene som da ble definert som gode. Ut i fra resultatet har idealet for tilpassa opplæring vært en lærer som i liten grad har drevet med direkte formidling, men som har lagt opp til mye elevarbeid gjennom å bruke bestemte elevaktive arbeidsformer, som for eksempel prosjektarbeid. Det som dominerte klasserommet var mer lærerstyrt aktivitet.
Ut i fra vår problemstilling ser vi på prosjektarbeid som metode for tilpasset opplæring, men kan man virkelig konkludere med at alle prosjektarbeid er tilpasset? Videre i boka til Østrem står det at den rette metoden eller den beste metoden ikke eksisterer uavhengig av hva sammenhengen og formålet er. Dette ble bevist gjennom en periode i reform 97 da prosjektarbeid var en obligatorisk arbeidsform. I evalueringa av reformen svarte nesten halvparten av lærerne negativt om erfaringene med prosjektarbeid, og omtrent like mange var positive. Her ser man at teorien ikke alltid stemmer med praksis. Forklaringen på at det ikke ga et positivt utslag med prosjektarbeid som obligatorisk arbeidsform, var at det ikke var på grunn av metoden, men omstendighetene rundt. Altså var kompetansen til å drive med dette for lav.
Vårt syn på prosjektarbeid som metode for tilpasset opplæring underbygges med det sosiokulturelle perspektivet på læring. Dette bygger på et sosio-konstruktivistisk syn på læring, som vil si at kunnskap blir konstruert gjennom samhandling og ikke primært gjennom individuelle prosesser.
Et eksempel på tilpasset opplæring gjennom fellesskapet er en Case med lærer Joans strategi hentet fra kompendiet i faget Pedagogikk og elevkunnskap. Det står i artikkelen "Læring og læringsformer i kunnskapsløftet" av Olga Dysthe. Casen omhandler en engelsk litteraturlærer som Olga observerte på en videregående skole i California. Overskriften på casen er ”mitt ansvar å gi elevene de redskapene de trenger for å lykkes”. Klassene ble satt sammen etter karakterer. En av hans elever som het Paula følte at hun lå under det faglige nivået i klassen, og at hun var på feil plass. Joan så på det som sin utfordring å gi henne de redskapene hun trengte for å lykkes. Hun kunne valgt å gi de elevene som hadde et problem individuell tilpasset opplæring, men dette var ikke Joans strategi. Utfordringen, slik Joan så det, var å skape et dialogisk klasserom som ikke bare omfattet de sterkeste elevene. Joan mente at de redskapene elevene hadde behov for, bare kunne utvikles gjennom fellesskapet. Hun strukturerte deretter undervisninga, og lagde et opplegg der elevene jobbet i smågrupper før de diskuterte i plenum. Paula, som i utgangspunktet følte at hun var på feil plass, blomstret i smågruppene. Det var som deltaker i fellesskapet at Paula lærte å bruke de redskapene hun trengte for å beherske faget. Gradvis utvikla hun seg til å bli en kompetent deltaker i smågruppa, og etter hvert i plenum. De andre viderekomne medelevene i gruppen fungerte som læremestere for Paula i hennes nærmeste utviklingssone.
Denne casen viser at fellesskapet godt kan fungere som tilpasset opplæring, og vi kan her dra paralleller til prosjektarbeidet som metode for nettopp dette.
